Tilbake icon-news-white.png Aktuelt

Dårlig brukermedvirkning da Samhandlingsreformen ble etablert

ARTIKKEL: Hanne Hestvik Kleiven (sammen med Marit Solbjør og Birgitte Ljunggren) har skrevet en artikkel som hvordan helseforetak og kommuner løste utfordringer med Samhandlingsreformen i fellesskap.
ARTIKKEL: Hanne Hestvik Kleiven (sammen med Marit Solbjør og Birgitte Ljunggren) har skrevet en artikkel brukermedvirkning i avtaleforhandlingene rundt Samhandlingsreformen.
Selv om brukermedvirkning var pålagt da Samhandlingsformen ble etablert, ble den reelle medvirkningen relativt dårlig.
– De profesjonelle partene var dominerende slik at det ble vanskelig å påvirke for brukerne, sier seniorforsker Hanne Hestvik Kleiven, Trøndelag Forskning og Utvikling.

 

Pasienten i sentrum og økt brukermedvirkning var sentrale verdier i Samhandlingsreformen da den ble innført i 2012. Reformen skulle forbedre fordelingen av oppgaver mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten og innebar en ny utforming av tjenestetilbudet i helsesektoren. Et første ledd i reformen var at alle landets kommuner og lokale helseforetak ble pålagt å forhandle fram samarbeidsavtaler.  Det var kommunene og helseforetakene som var juridiske parter i forhandlingene, men brukermedvirkning var pålagt i forhandlingene.

– Brukermedvirkning innen helsesektoren er ikke noe nytt, men det har vært vanskelig å påvise effekter av brukermedvirkning, sier seniorforsker Hanne Hestvik Kleiven, Trøndelag Forskning og Utvikling. Dette er forklart med mye fokus på prosess og et komplisert styringssystem.

Krevende forhandlingsregimer

Samhandlingsreformen med sitt fokus på koordinering og samhandling har blitt beskrevet som «nettverkstyring». Nettverkstyring er en styringsform der parter med ulike interesser forhandler med hverandre. Og Samhandlingsreformen var en type nettverk hvor en tredjepart, staten, påla aktørene å samarbeide i nettverk for å løse kollektive oppgaver.

– Våre funn tyder på at dette var en situasjon hvor det ble krevede å være brukerrepresentant, sier Kleiven. Faktisk er det grunn til å spørre om det ble reell brukermedvirkning i forhandlingene om avtaleverket. I noen av de situasjonene vi studerte var det ikke oppnevnt brukerrepresentanter i det hele tatt.

For store forskjeller på partene

Utfordringene når det gjaldt brukermedvirkning var at det ble for stor forskjell mellom de profesjonelle deltagere og brukerrepresentantene. Både når det gjaldt legitimitet og forhandlingskompetanse. Mest innflytelse hadde brukerrepresentantene når det gjaldt å definere «pasientenes beste».

– Løsningen er mer åpenhet rundt rollene og reglene, sier Kleiven. Det er med andre ord ikke nok med politisk vilje til brukermedvirkning. Det må være tydelige føringer på hvordan brukerne skal involveres, i god tid før prosessene starter.

Casestudier

Analyse er basert på studier av fire case. Totalt 24 personer er intervjuet. Studien ble gjennomført i 2012−2013.

Arbeidet er en del av prosjektet Samhandling og pasientforløp i støpeskjeen (SPIS), som var en del av den nasjonale evalueringen av Samhandlingsreformen.

Share on Facebook0Google+0Tweet about this on Twitter